Formell utdannelse og skolegang har aldri vært av større betyding for den yrkesaktive generasjonen. Utallige undersøkelser viser at manglende utdannelse ikke bare gir dårligere forutsetninger på arbeidsmarkedet, men er og opphav til mange sosiale, psykiske og fysiske utfordringer. Når vi har et samfunn hvor denne formelle kvalifiseringen er av stor betydning både for enkeltindividet og for samfunnet, er det et tankekors og et stort problem at en tredjedel av ungommen ikke fullfører videregående utdanning (spesielt et guttefenomen), og det som ikke kommer frem av tallene er hvor stor andel av av de resterende to tredjedelene oppnår ikke sitt kompetanse og kunnskapspotensiale i den skolen vi har i dag. Det vanlige svaret på dette er mer av det vi allerede har: flere lærere, flere timer, mer karakterer, mer disiplin, mer konkurranse - og mer teknologi inn i skolen.
Jeg har lite tro på at mer teknologi er svaret om ikke denne teknologien representerer noe annet enn det som allerede er i skolen. Vi begynner etterhvert å få ganske mye kunnskap om hvordan hjernen fungerer, hvordan læring og meningsdannelse skjer, likevel fungerer skolens strukturer etter mye av de samme rammene som ble etablert på et tidspunkt når vi ikke hadde denne kunnskapen, og hvor kravet til kompetanse var helt anderledes.
I grunnskolen har elevene i en klasse bare en fellesnevner: årstallet de ble født, der slutter likheten. Likevel forventer vi samme progresjon og at samme rammer skal passe alle. Vi lager og “aldersghettoer”: småbarnsavdeling og storebarnsavdeling i barnehage, småskole, mellomsteg, ungdomsskole, etc. Vi gir lite rom for læring mellom generasjoner/aldersgrupper.
Tom Wujec holder her et kort innlegg om hvordan hjernen forstår komplekse ideer. Det hadde vært kjekt om skolen kunne hatt mulighet og vilje til å tenkt og handlet litt mer alternativt basert på mye av den nye kunnskapen vi sitter på og mulighetene vi har tilgjengelig.
No comments:
Post a Comment