Det er et kjent fenomen at den beste måten å utvikle egen læring er å undervise andre. Dette er ofte vanskelig å få til i praksis innen rammen for vårt eksisterende utdanningssystem. I "gamle dager" når barn ikke var segregerte i aldersgettoer var det slik at de eldre barna lærte de yngre, enten ved at eldre søsken lærte yngre søsken, at barn hadde aldersblandet lek uten vokseninvolvering, eller i grendeskoler hvor det var det som nå kalles fådelte klasser; det vil si at det var barn i ulik alder i de samme klassene. De som var eldre lærte dem som var yngre. Barn lærer hverandre på en annen måte enn voksen-barn relasjon.
I dag filtreres barn i aldersgettoer fra de starter i barnehagen som ettåringer, og forblir i slike til de går ut av videregående 18 år senere. Vi har strukturert og organisert oss vekk fra disse formene for aldersblandet sosial interaksjon og læring. Men det betyr ikke at denne formen for læring ikke fungerer. Så når menneskene fjerner seg fra denne formen for samhandling i hverdagen tar teknologien over. Nao, som forøvring minner veldig om 3CPO fra Star Wars, inntar rollen som de yngre barna. Gjennom programmet CoWrite lærer barn å skrive ved at de lærer det bort til roboten Nao. Det er den samme prosessen som var i de gamle skolestuene hvor barn satt seg ned med hverandre og lærte bort, men nå skjer dette i en menneske - robot interaksjon. Det er mange spennende muligheter med roboter som Nao, men til alle dem som ser med skepsis på denne teknologien og kritiserer barn og unge for å leve sine liv i et digitalt univers: kanskje er det på tide å se på i hvilke omgivelser vi skaper for våre barn? Er de blitt for sterile og impulsfattige, slik at de unge må ty til disse teknologisk skapte omgivelser for å få dekket naturlige behov? Det er ikke deres feil at de ikke får klatre i trær eller leker ute i store grupper. Eller blir roboter som Nao en like god venn for våre barn som 3CPO er for Luke Skywalker?
No comments:
Post a Comment