Wednesday, July 22, 2015

Hvordan holde styr på litteratur og referanselister?

Når en skriver oppgaver er referanselistene viktig, Å holde styr på og organisere referanser og litteratur er en viktig del av skriveprosessen. Erfaringsmessig vet jeg at dette kan være en utfordring for mange.  EndNote er et populært referansehåndteringsverktøy. Med EndNote kan du enkelt søke og innhente referansedata fra online bibliotek, organisere referanser og bilder, samt enkelt legge inn referanser og generere ferdige formaterte litteraturlister i dine dokumenter.  Utfordringen er at EndNote er en del av Microsoftpakken og ikke alle kjøper den.  Da finnes det en rekke alternativer.

Citation Machine lar deg velge hvilken stil du vil bruke, gir deg ulike alternativer å velge fra ut fra søkeresultater og så kan du bearbeide informasjonen slik at den passer i ditt arbeid.

I BibMe kan du enten søke etter en kilde eller legge den inn selv, bygge din egen liste som kan lastes ned i ønsket format.

EasyBib lager referanser i ønsket format ved at du enten scanner bokens barkode eller skriver inn navnet på boken.

Mendeley er et annen gratis referansehåndteringsverktøy og PDF-leser. Mendeley har en desktopfunksjon som betyr at du laster den ned på din pc, mac eller mobile enhet.

CiteFast lager dine referanser i fire dager.

RefMe er både web og mobilbasert, og du kan bruke det for å automatisere sitater, referanserlister og bibliografier.  RefMe har en rekke tillegsfunksjoner som blant annet at det generer sitater ved å scanne boken/journalens barkode med mobilkamera. Det er en rekke søkefunksjoner. Du kan legge notater til dine referanser (gjelder ikke bare RefMe).  Du kan via appen sende referansene dine til EndNote eller Word.

Er du ikke kunden er du produktet. Nytt nettsamfunn.


Det dukker stadig opp nye nettsamfunn, selvsagt er de gratis å delta i.  Det som er det geniale med slike nettsamfunn er at de er bare plattformer som kobler mennesker, men de produserer ingenting av innhold, det er det medlemmene/brukerne som gjør. Det er det samme enten det er Facebook, Twitter, Instagram eller YouTube. Men nå er det en gang sånn at det finnes ikke noe sånt som en "free lunch", og er du ikke kunden, vel så er du produktet.  Når det gjelder disse selskapene er det absolutt tilfellet, for noen mer enn for andre. Gjennom din aktivitet på sosiale medier genereres det en rekke data og informasjon om deg som selskapene selger og profitterer stort på. Ikke alle er like begeistret for denne utviklingen.  En av dem er Jimmy Wales, grunnleggeren av Wikipedia.  Han har designet et nytt nettsamfunn, tpo.

Begrunnelsen for dette gir han i tre punkter:

1. Eksisterende sosiale nettverk behandler deg som en vare som skal selges til annonsører. Dette fører til en påtrengende bruk av dine data, og en iboende konflikt mellom hva du ønsker og hva annonsørene trenger.

2. Mobilselskaper bruker enorme mengder penger på reklame for å selge deg noe som egentlig er råvaretjenester.

3. Vi lever i en tid der jungeltelegrafen er kraftigere enn noensinne. Alle pengene brukt på reklame er bortkastet.

Derfor vil Wales etablere et nettsamfunn som fokuserer på saker som er viktige og ikke på annonsering.

Utopi?

Tja, Wikipedia ble ikke ansett som noe realistisk prosjekt når det ble lansert. Hvem vet hvordan dette vil slå an. Til syvende og sist er det en kombinasjon av infrastruktur og deg og meg. Hva gjør vi der, og hva deler vi. 

Tuesday, July 21, 2015

...og du trodde iWatch var kul.....

Dingser og gadgets, vi omgir oss med stadig flere kule og intelligent dingser. Ikke før har du anskaffet deg en før det dukker opp en ny og kulere en. Den siste står Samsung for. Med bøyelige og transparente skjermer løfter de dingsenivået til nye høyder.

Se selv:




Streaming er tingen - nå også bøker



I forbindelse med den siste oppdateringen sin hengte Apple seg på streamingbølgen.  De fulgte etter suksessen til musikkstreamingstjenester som Spotify og Wimp. Innen film tilbyr blant annet Netflix denne løsningen.  Vi ser at for dagens mediebrukere betyr tilgang mer enn eierskap. Nå kommer denne modellen til bøkenes verden. Det er nok ikke tilfeldig at det er Amazon som nå kommer med Kindle Unlimited.  Fra hvilken som helst dings har du nå fri tilgang til mer enn 800 000 bøker og en rekke lydbøker for $9.90 i måneden, med selvsagt en 30 dagers gratis prøveperiode.

Dette er en interessant utvikling, for så langt har det vært en rekke utfordringer knyttet til e-bøker, blant annet prismodell. Vil dette ha samme effekt på bokbransjen som streaming har hatt på blant annet musikkbransjen?  Jeg er selv forfatter, i august kommer min bok Læring i en digital tid. Blant målgruppen for denne boken er lærerstudenter. Og nettopp elever og studenter, de som utgjør store deler av bokmarkedet vil virkelig kunne gjøre seg nytte av en slik modell.  I stedet for å betale tusenvis av kroner for bøker hvert semester kan de ha tilgang til de samme bøkene for under en hundrelapp i måneden. Hvem tror at det kommer til å slå an, hos en generasjon som allerede lever i streaminguniverset? 

Hvordan få tilbakemeldinger, enten det er i en klasse eller på en konferanse.

Ofte stiller en spørsmå til en forsamling, enten det er elever, studenter eller konferansedeltakere. En ber dem rekke opp hånden for å markere svar. Dette kan ha mange gode pedagogiske hensikter, blant annet å få frem synlig engasjement hos tilhørerne. Noen ganger ønsker en kanskje litt mere håndfaste tilbakemeldinger enn håndsopprekning.  Da kan Poll Everywhere være et alternativ. Det er ganske enkelt: du lager et spørsmål i din Poll Everywhere app. Dette kan dine tilhørere svare på fra hvilken som helst enhet. Svaret som kommer opp kan vises umiddelbart på webb, eller enda bedre direkte i din PowerPoint presentasjon.

Hvordan få en rask og enkel oversikt over den enkelte elev/students kunnskap.

Formative assessment, eller fremovermeldinger. Dette skiller seg fra summative assessment, som er den endelige sluttkarakteren til en elev/student. For å kunne gi det som også heter vurdering for læring er det viktig å ha gode redskaper som ikke er for tidkrevende og som gir god informasjon om den enkelte elev/student, spesielt om du har mange elever/studenter.  Et slikt verktøy kan være Socrative.  På samme måte som i Kahoot kan du lage quizzer for elevene, men Socrative gir deg mange flere muligheter.  I motsetning til Kahoot får du som lærer også informasjon om den enkelte elevs resultat, og det genereres klassedata. På denne måten kan du som lærer få tilbakemeldinger om huller hos den enkelte elev, eller i klassen din.  Du kan også enkelt lage ulike spill for elevene dine, og barn liker jo godt spill. Sånn kan Socrative også gi den enkelte lærer tilbakemeldinger på undervisningen.  Det finnes en rekke ulike måter å bruke Socrative på, og som de fleste gode web 2.0 verktøy, det er delefunksjoner. Har du laget en god test kan den lett deles med dine kolleger.

Monday, July 20, 2015

Digital kidnapping - er dine barn i faresonen?

Sosiale medier er så kjekt, ikke minst å dele bilder av våre søte håpefulle. Ikke sant? Små koselige hverdagsøyeblikk.  Nå er det sånn at mange advarer mot å dele slike bilder av hensyn til barna. I en artikkel i Aftenposten ber barn foreldre skjerpe seg. Men å dele bilder av de søte små på sosiale medier kan ha langt større og mer urovekkende konsekvenser enn at de små blir flau over det deres foreldre har delt. Har du hørt om digital kidnapping?  Vel, desverre, alt som skjer i RL (real life) skjer også i cyberspace. Et nytt og økende fenomen er såkalt digital kidnapping.  Det betyr at andre tar bildene du har lagt ut av dine håpefulle og enten utgir dem for sine egne, og/eller bruker dem i helt andre sammenhenger.   Svært mange av dem som gjør dette er unge kvinner som bruker hashtaggen #babyRP (baby role playing). Det har utviklet seg en egen subkultur rundt dette.

I en verden hvor det er så lett å dele, og hvor ting spres så fort som det gjør på internett er det viktig å utvise det som heter digital dømmekraft, og kanskje tenke to ganger før en poster noe, spesielt av mindreårige. Det er ikke lov å poste bilder av andres barn, eller voksne, for den saks skyld mot deres vilje. Men dette er et felt med en stor gråsone, og kanskje bør en holde seg til førevar-prinsippet?







Dette og mer til i boken min som kommer 26.8
https://response.questback.com/fagbokforlaget/laeringiendigitaltid/

Update:
på  Twitter får jeg kommentar om at å kalle dette for kidnapping er drøyt. Nå er det ikke jeg som har kommet på dette begrepet. Spørsmålet er likevel: er dette drøyt? Kvalifiserer dette for betegnelsen digital kidnapping?

Læring i en digital tid

Utdanner vi dagens ungdom for gårsdagens samfunn?  Dette er en av problemstillingene jeg tar opp i min kommende bok Læring i en digital tid.

For vi lever i en tid med store endringer. Vi lever i en tid med eksponentiell utvikling. Dette skaper muligheter og utfordringer.

Hva vil eksponentiell vekst si? Jeg husker min far brukte å fortelle denne historien for å illustrere det:

En mann hadde utført en oppgave for keiseren i Kina, som han var så fornøyd med at han sa til mannen, du kan be om hva du vil.  Mannen svarte med å legge frem ett sjakkbrett og sa: jeg vil ha ett riskorn for den første ruten i sjakkbrettet, så vil jeg doble det til neste rute, og så doble videre for hver rute i sjakkbrettet frem til siste rute.
Keiseren synes dette var et merkelig ønske, hvorfor ba han ikke om gull og andre ting.  Men et så lite ønske kunne han da saktens innfri.  Det viste seg at lenge før de var kommet til den siste ruten i sjakkbrettet var det ikke nok ris i Kina til å innfri ønsket.

Dette er loven om eksponentiell vekst.  Den første ruten var ett riskorn, den andre to, den tredje fire, den fjerde 8, den femte 16, den sjette 32.  På et tidspunkt bikker denne kurven rett i været, og fordoblingen blir enorm. Da har vi det som kalles eksponentiell vekst. (den originale historien kan du finne her, takk til Harald Groven for lenke :) )

Ray Kurtzweil påpeker i boken sin The Singularity is near at vi sliter med å forholde oss til eksponentiell vekst fordi vi mentalt forholder oss til linjær vekst. Dette medfører utfordringer med å faktisk oppfatte hvor omfattende endringene vi gjennomlever er. Kurtzweil bruker disse illustrasjonene for å forklare:
Hvis en ser på dem ser en ganske stor forskjell i fremstillingen av utviklingen mellom disse to bildene.

Når det gjelder kunnskap og informasjon er den underlagt loven om eksponentiell vekst.  Singularity refererer til at den kunstige intelligensen vil overstige menneskenes. Allerede ser vi at AI (artificial intelligence) blir smartere og smartere.  Kurtzweil sier dette vil skje i 2029. Det vil si før dagens små er ferdige med sin utdanning.  Tar vi dette inn over oss i dagens utdanningsdebatt? Forstår vi egentlig hva som skjer?

Min bok er et forsøk på å være et innlegg i denne problemstillingen. Jeg tar opp slike utfordringer, men også mer hverdagslige ting som mobbing, nettvett, digital dannelse, digital dømmekraft. Det digitale univers er en verden av muligheter og utfordringer. 


Lære et nytt språk raskt og effektivt? Prøv Duolingo.

Alle som har prøvd å lære et nytt språk vet at det kan være en krevende øvelse. Duolingo er et glimrende program for å lære et nytt språk på en enkel måte, eller gjenoppfriske et språk du har glemt. Duolingo laster du ned på din "dings", smarttelefon, nettbrett, pc, mac, og så går du gjennom korte leksjoner.  De er tilpasset slik at du fint kan ta gjøre dem mens du sitter på bussen, flyet, reklamepausen på tv, eller andre øyeblikk som er "døtid".  Duolingo er veldig effektivt som læringsmedium.  En uavhengig studie som ble gjort ved The University of South Carolina viste at 34 timer  brukt på Duolingo var like effektivt som et 11-ukers språkkurs.
Duolingo bruker alle sanser: du hører, leser, snakker, hører opptak av din egen uttale og skriver. Du får tilbakemeldinger på hvor mye du har klart, og kan selvsagt koble deg sammen med andre og dele resultater.

Denne formen for læring som Duolingo representerer omtales ofte som mikrolæring, og er en læringsform vi kommer til å se mer og mer av i fremtiden.  Små enkle leksjoner på våre håndholdte enheter.

Sunday, July 19, 2015

Hvordan lagre og systematisere alle gode tips?

Når en surfer på nettet kommer en til stadighet over sider en ønsker å komme tilbake til senere, men hvordan lagre dem på en enkel måte? Det finnes en rekke bokmerketjenester en kan benytte for dette. Et verktøy jeg bruker mye er Evernote. Evernote fungerer som et digitalt arkiv.  Her kan en lagre det meste, alt fra nettsider, lydfiler, egne notater, bilder. Evernote lar meg også dele notater med andre. Det jeg liker best med Evernote er måten den lar meg lagre og berabeide nettsider, hvor jeg kan velge å lagre hele nettsider eller bare deler av dem, bearbeide og ta notater i dem. Dersom jeg bruker nettleseren Crome er det enkelt å legge til en "kopier til Evernote" funksjon på verktøylinjen.
Gjennom god bruk av Evernote kan jeg bygge opp en digital portfolio, eller bibliotek om du vil.  Om jeg er dårlig til å systematisere (noe jeg er) er søkefunskjonen i Evernote veldig god.  Den til og med forteller meg hva jeg har lagret som er relatert til det emnet jeg holder på med.  Kan være nyttig om jeg har glemt hva jeg lagret.

Interaktivitet i klasserommet - Kahoot

Hvis det er noen som enda ikke har fått med seg Kahoot er det på tide. Jeg husker når vi på BI skulle arrangere en konferanse i 2013 var vi på jakt etter verktøy hvor vi kunne stille spørsmål til deltakerne som de på en enkel måte kunne svare på. Året etter fantes det flere slike løsinger, ett av dem var Kahoot. Kahoot lar deg lage ulike spørsmål som konferansedeltakerne eller elevene kan svare på ved å følge en enkel link. De oppgir en id og får tilbakemelding på om svaret deres var riktig. Det kommer også opp hvem som ga riktig svar først. Kahoot kan brukes uten noen forkunnskaper og passer i alle aldre.  Det eneste som trengs er en dings (pc, mac, tlf, ipad, etc) som er koblet opp mot internet.Så er det bare å spille.

Friday, July 17, 2015

Vårens vakreste eventyr

I april hadde P2s Ekko et innslag hvor de spurte hva skal vi med eksamen. Bjørn Stensaker og jeg var invitert i studio for å diskutere temaet.

Podcasten kan høres her.

Blir det for mye støy på Twitter? Prøv TodaysMeet.

Twitter er et utmerket verktøy til sitt bruk.  I en undervisningssituasjon kan imidlertid Twitter være en utfordring å bruke som bakkanal av flere grunner. De største utfordringene er at den er offentlig, alle ser den (protected tweets blir feil), du må ha konto og profil for å poste noe, og det skjer så mye annen kommunikasjon og deling på Twitter.  Poenget og ideen med Twitter er imidlertid god. Løsningen heter TodaysMeet.  Med TodaysMeet kan lærerne lage en back channel som kan benyttes som et samarbeidsverktøy for å diskutere og dokumentere klasseromsinteraksjon. Den fungerer etter samme omtrent prinsippeer som Twitter med et par vesensforskjeller.

Fordelen med TodaysMeet er at det krever ingen konto, verken for å opprette eller delta. For å finne rommet må du ha riktig URL (adresse), og den sletter seg selv etter ønsket tid. Den viser kronologisk debatten som har foregått, og lar seg lett kopiere inn i et tekstbehandlingsdokument for dokumentasjon. Dette er et enkelt verktøy for klasseroms-/auditoriumsdiskusjon.

Så – hvordan gjør man det?

Gå til todaysmeet.com for å lage et nytt rom. For å starte med TodaysMeet bare gi navn til rommet ditt og angi hvor lenge du vil rommet skal være åpnet. Rommet slettes etter endt tidsønske. Ved å gi studentene adressen til det nye rommet kan alle gå inn her, uten pålogging og delta i samtale i klassen. Studentene skriver bare inn navnet sitt, og kan så begynne å prate. For å ta vare på dialogen kan du markere det du vil kopiere og taster CTRL+C. Dialogen kan da limes inn i et Word-dokument eller lignende.

Det er viktig at studentene identifiserer seg med riktig navn. Tenk nøye over hvor lenge du har rommet åpnet. Når det er slettet kan det IKKE gjenopprettes. Derfor er det viktig å huske å kopiere dialoger en ønsker å ta vare på.

TodaysMeet kan for eksempel brukes for at elevene/studentene kan gi tilbakemelding på det som presenteres eller stille spørsmål. Du må selv ta stilling til om du skal lese chatten underveis (mens studentene gjør en oppgave) eller etter forelesningen.

Padlet - uvurderlig i klasserommet.

Et verktøy jeg har anbefalt mye på BI og som mange har tatt godt i mot med god erfaring er Padlet. Padlet er også en digital oppslagstavle slik som Pinterest, men i motsetning til Padlet trengs det ingen konto eller pålogging for å bruke den. På Padlet kan elevene poste alt fra dokumeter, lenker, videoer, bilder og kommentarer. En fin måte å bruke Padlet er for eksempel ved skolestart.  Alle kan ta et bilde og skrive en kort presentasjon om seg selv. Som en av våre mer erfarne forelesere sier: Padlet er en glimrende måte å gjøre store klasser små.

Denne vil fungere fint for å drive brainstorming eller annen diskusjon med en klasse eller i et auditorium. På Padlet kan en poste et ubegrenset antall digitale notater, som hver kan inneholde inntil 160 tegn. Under teksten kan en lime inn en lenke. Ved å legge inn en lenke til for eksempel ett bilde vil bildet vises på Padlet. Ved å lenke til lydfiler eller video vil en medieavspiller bli satt inn. Dette gjør at Padlet også er et multimedieverktøy. Når en oppretter en padlet får en en egen URL som kan deles, og alle med adressen kan dele og poste på padleten. Det trengs ingen registrering eller pålogging.

 Så – hvordan gjør man det?

 Fra hovedsiden trykker du på “Build a Wall”. Hvis du velger å ikke logge inn og lagre på en konto, vil du ikke kunne gjøre endringer på “veggen” din etter 24 timer.

Registrering på nettstedet gjør at du kan lagre veggen din, sette opp “notifications” og bruke modereringsverktøyene. Du kan opprette veggen med ett enkelt klikk, men det er en rekke muligheter du kan benytte deg av for å designe veggen etter ditt ønske. Du kan også velge om du vil gjøre veggen privat eller offentlig og hvem som skal kunne poste på den, og om du vil moderere postene før de publiseres. Når du gir navn til Padleten blir det adressen som du kan oppgi slik at elevene/studentene får tilgang til din nye oppslagstavle/vegg. Det er lurt gi et et navn som er enkelt å huske.

Fordelen med Padlet er at selv om den ikke er gjemt bak pålogging er den i praksis ikke offentlig, fordi en må ha nøyaktig url for å finne den. En annen fordel at de rike mulighetene for å bearbeide innholdet.  Det finnes uendelige eksporteringsmuligheter for det som er delt på veggen. Eksporteres det for eksempel til Excell ser en hvem som har postet, hva de har postet og når det ble postet.  Dette er veldig hendig dersom en opererer med tidsfrister.

Ønsker en dele på sosiale medier kan en selvsagt det.


Kjæsjkurs i sosiale medier

Jeg tenkte jeg skulle ta en liten runde på ulike sosiale medier i sommer. Hver  plattform vil få sitt eget blogginnlegg. Jeg velger å begynne med en tjeneste jeg synes får for lite oppmerksomhet: Pinterest. 

Pinterest er en digital oppslagstavle eller scrap book. De omtaler seg som en visuell bokmerketjeneste som lar deg oppdage og samle kreative ideer. En lager seg ulike tavler hvor en "pinner" artikler og bilder som passer på denne tavlen.  Mange følger for eksempler motekontoer på Instagram (kommer tilbake til senere), Pinterest har mye av den samme funksjonalitet, en kan følge ulike personers pins, det vil si bilder og artikler. Men i motsetning til på Instagram kan bilder og artikler samles som i en virtuell scrap book.

Pinterest er på grunn av sin visuelle karakter et utmerket verktøy til bruk innen utdanning, og en kommer ikke bort i copyright problematikk. Du kan samle innhold fra andres nettsider og "pin" de på din oppslagstavle. Dette fordi det automatisk opprettes en lenke til den nettsiden hvor du fant innholdet, slik at du og andre kan gå tilbake til kilden.  Dersom andre deler din pin kalles dette "repin".

Innen utdanning kan en bruke Pinterest for å


  • organisere og samle ideer
  • samle innhold, inkludert videoer
  • knytte kontakt og kommentere på elevens arbeid
  • samarbeide med andre lærere for ulike prosjekter
  • lage gruppe prosjekter hvor flere bidrar til å skape innhold






True or False?

I Facebook-gruppen Vurdering for læring fant jeg dette bildet: 


Det satt i sving en del tanker hos meg. 
For hva vet egentlig vi lærere om "verden der ute"?  
Eller elevenes verden for den saks skyld?   

Mange lærere uttaler seg med skråsikkerhet om hvordan skole og undervisning skal være og hvordan elever bør te seg i skolen. Ofte kommer referansene til dette myteomspunnete "arbeidslivet". Blant annet snakker de om at elevene MÅ møte til undervisning fordi arbeidslivet krever fremmøte (interessant nok klager også lærere på at elever prioriterer sine deltidsjobber, møter opp på dem, men ikke til undervisning). 

Hmmm, er det så sikkert? Selv om jeg fremdeles jobber i en utdanningsinstitusjon står jeg ikke i klasserommet på samme måte lengre.  Det jeg kan fortelle positivt er at min arbeidshverdag består i å samarbeide med og kommunisere med mennesker jeg sjelden treffer fysisk. Senest i går hadde jeg en skypesamtale klokken ti på kvelden med en dame ved et universitet i New York. Vi diskuterte noen samarbeidsprosjekter. Vi bruker digitale arenaer for kommunikasjon og samhandling.  Dette tilfellet er langt fra unikt.  Min arbeidssituasjon er langt fra unik. Stadig større deler av arbeidsstyrken forventes å jobbe på digitale flater, samhandle og kommunisere med  personer de sjelden og aldri treffer fysisk, som gjerne befinner seg på andre sider av jordkloden.  I stadig mindre grad er behovet for "fremmøte" der, fordi det ikke er praktisk mulig eller for tidkrevende.

Det betyr ikke at det fysiske møtet ikke er viktig eller dødt.  Tvert i mot.  Men det endrer form.  Å treffes fysisk blir en måte å styrke sosial bånd, ta uformelle samtaler, knytte kontakter.  Mennesker trenger fortsatt mennesker. Det formelle kan lett løses i cyberspace. 

Tar skole og utdanning dette inn over seg? 

Det kan synes som den ikke gjør det, etter ropet fra enkelte lærere og lærerorganisasjoner å dømme, hvor de ønsker fraværsgrenser i videregående opplæring. Disse rammene er tilpasset et univers skolen (og enkelte politikere) forstår. Det er rigide rammer fra en svunnen tid, fra gårsdagens arbeidsmarked.  

Hvilke konsekvenser vil det få at elevene ikke allerede innen utdanning blir mer fortrolige med de nye arbeidsformene?  

Skyldes motstanden manglende egne erfaringer?  I så fall, må lærerne tvinges til nye arbeidsformer? Det er i denne sammenhengen svært interessant at mange lærere liker dårlig at personer som ikke selv står i eller har klasseromserfaring uttaler seg om undervisning og læring. Kanskje har de et poeng. Å stå i et klasserom er en krevende øvelse. Det er lett å stille mange krav til en lærer som har en krevende hverdag, nå en selv ikke vet hvilke utfordringer vedkommende møter i sin hverdag. 

Vi har hatt en klasse i Master i skoleledelse ved BI.  Ett av kravene der var at de skulle blogge.  Det er ikke til å legge skjul på at entusiasmen ikke var overveldende fra deler av studentmassen, og fordommene mot denne arbeidsformen utbredt. Men gjennom egne erfaringer, egen praksis og mestring endret de holdninger og praksis, noe de ga uttrykk for ved slutten av studiet. Jeg kunne ta dem gjenom dette året fordi jeg selv har utstrakt egen erfaring med læring og deling i det digitale rom, blant annet bruk av blogg. Jeg mener at teori må kombineres med praksis.  På samme måte som en ikke lærer å kjøre ved kun å lese instruksjonsboken og trafikkreglene, eller ved kun å øvelseskjøre, lærer en ikke å forstå og bruke de nye digitale arenaene og arbeidsformene uten en kombinasjon av teori og praksis.

Kanskje er det det som må til: vi må "tvinge" lærere og skoleledere til å endre praksis og arbeidsformer slik at de selv har erfaring med de nye arbeidsformene?  Kanskje vi først da vil vi se endringer i undervisningspraksis?   

Kankje ved å endre praksis i skolen blir skolen mer "in touch" med den verden skolen forbereder våre elever og studenter for? 

True of False?


Thursday, July 16, 2015

Når innser vi at one size never fits all?

Twitter er en konstant kilde til kunnskap og inspirasjon. En av debattene som til stadighet fasinerer går på evaluering. Eksamen, underveisvurdering, standpunkt, måloppnåelse, vurderingskriterier, fremovermeldinger, det er ikke måte på hvor mange "gøye" ord og begreper vi har for å "kvalitetssikre" læring. Eller rettere sagt det vi tror og mener er læring.

For hva er læring og hvordan og under hvilke betingelser skjer læring? Det gjør vondt langt inn i sjelen å høre lærere snakke om "elever som ikke vil lære".  Tenk for en merkelapp det er.  Ja, det finnes elever som ikke finner seg til rette i våre regulerte, gjennomstukturerte læringsomgivelser med læringsmål tredd ned over hodene på dem, enten de vil eller ikke, på måter de ikke har bedt om.  Men det betyr ikke at de ikke vil lære.

Det lærende mennesket, det er hva vi er.  Fra det øyeblikket vi blir født begynner vi å lære, det er helt grunnleggende for vår overlevelse. Hva vi lærer varierer etter hvilke konsekvenser våre handlinger har, og hvilke impulser og utfordringer vi møter.  Ikke all læring er like hensiktsmessig. To nøkkelord her er mestring og kontroll.

Alle mennesker søker det som gir oss mestringsfølelse, hva det er kan variere for den enkelte. Positive tilbakemeldinger øker mestringsfølelsen.  Alle som har lært en baby å gå vet det, det er innebygget i oss. Når en baby tar sine første vaklende skritt, før den faller ned på rumpen sin jubler vi, og skryter uhemmet av babyen, og roser for de skrittene den tok.  Vi setter ikke opp en plan hvor det skal gås x antall skritt hver dag, innen barnet er 12 måneder skal det være gått så mange skritt, og påpeker for barnet dårlig gange og progresjon.  Dette høres passe dumt ut hva?

Det er bare det at når vi kommer til institusjonalisert utdanning er det akkurat det vi gjør. Vi definerer noen læringsmål, uavhengig av barnets forkunnskaper, ferdigheter, modning, interesse, deltakelse eller motivasjon og sier: dette skal du lære på denne måten innen denne tiden.  Hvis barnet ikke føyer seg, vil det ikke lære. For noen barn fungerer denne metoden og de lykkes, de får positive tilbakemeldinger og fortsetter å lykkes. Andre barn opplever ikke denne mestringen, og reagerer deretter.

Vi sier da at problemet sitter hos det lite lærevillige barnet. Men gjør det det?

Når min sønn var 3 år var han lidenskapelig opptatt av dinosaurer, slik mange små barn er. Han kunne mye om disse, blant annet deres latinske navn: bracciosaurus, stegosaurus, orivaptor, triceratops, tyrannosaurus, etc.  Dette lærte han helt uten læringsmål og vurdering.  Dersom jeg hadde bestemt at han skulle lære om dinosaurer, pugge deres latinske navn, og gjenta dem for meg i en test hvem tror da at hans læreglede og resultater hadde blitt det samme?   Til sammenligning delte ikke hans yngre søster den samme fasinasjon for dinosaurer når hun var 3, så hun kunne ikke alle de navnene, ops, hun oppnådde ikke læringsmålene.

Mange vil nok reagere på disse sammenligningene, men de er høyst reelle. Vi skal ha læringsmål i barnehagene, vi snakker om tigermødre. Og denne tankegangen preger vårt syn på læring: det er noe ytre som skal kvalitetssikres og trykkes inn i den lærende (derav det fantastiske ordet "læringstrykk"). Resultatet er at dette alt for ofte virker mot sin hensikt: barnets læringsglede drepes. I stedet for å føle på mestring og kontroll, føler barnet på maktesløshet: det blir satt og bestemt ytre mål som den lærende har liten eller ingen kontroll over. Målene virker meningsløse og ute av kontekst.

Intensjonene er gode nok, vi vet alle hvor viktig utdannelse er for den enkeltes liv og suksess, og vi ønsker alle at våre håpefulle skal lykkes.  Spørsmålet er om den metoden vi bruker er den riktige.  Når vi snakker om 30% frafall i videregående opplæring, om barn i alle "evnekategorier" som ikke når sitt potensiale, skal vi da stramme denne modellen enda mer til? Mer vurdering, mer kontroll, mer styring, flere prøver? Eller er tiden moden for å tenke nytt? Tørre å stole på barna, ta utgangspunkt i dem og deres interesser og mestring, og la det styre utviklingen? Godta at vi når ulike mål, men at de målene er de som er riktige for den enkelte?

Ja, alle må kunne lese og skrive, men må alle lære det samtidig på samme måte? Dersom motivasjonen er stor nok vil alle lære denne ferdigheten. Men de lærer det på ulike måter i ulikt tempo.

Spørsmålet blir da: men hvordan skal vi kunne sortere? Mitt svar er ja, det er et ærlig spørsmål. Dersom sortering, og ikke læring og mestring, er målet kan vi fortsette med denne modellen. Men til hvilken pris? Verden er i endring.  Kunnskap og kompetanse er i endring. I et globalt konkuransesamfunn kan vi ikke tenke standarder slik vi er vant til. Vi må lære hele tiden. Kunnskap er gått fra å være begrenset til å bli uendelig, alle kan uansett ikke kunne alt eller det samme. Vi trenger at vi blir gode på ulike ting. Bare sånn kan vi bli mer enn summen av enkeltindividene.

Det er merkelig at vi med all vår kunnskap holder på en modell hvor alle skal få det samme samtidig med de samme målene, når vi vet at på alle andre av livets områder er tilfellet at one size never fits all.

Hvorfor kjøpte jeg ikke en iWatch?

I mai var jeg i Palo Alto og selvsagt var jeg innom Apple Store. For en geek som meg er det som å komme inn i en godtebutikk. Selvsagt siklet jeg over Apples nye vidunder: iWatch. Jeg skal innrømme at fristelsen til å kjøpe denne dingsen var stor. De lekreste modellen hadde selvsagt noen sinnsyke priser,. Selvom grunnmodellene var dyr, var de overkommelig.  Etter å ha siklet over de ulike utgavene en stund og sjekket ut mange kule funksjoner valgte jeg likevel å stå over. Hardt valg, men likevel.

Hvorfor gjorde jeg det?

Svaret er like enkelt som det er vanskelig. Det kan summeres opp i ett ord:

Personvern. 

Selv om jeg digger all funksjonaliteten i den nye epleklokken, er jeg kommet til et metningspunkt med hensyn til hvor mye data jeg vil at internettgigantene skal samle om meg.  Jeg vet at det samles en rekke data om meg gjennom min nettaktivitet på sosiale medier og min internettbruk. Jeg vet at min telefon samler mer data om meg enn jeg setter pris på. Men jeg kan hvis jeg vil legge fra meg pc og telefon og være relativt anonym. En klokke som sitter på armen din, kanskje 24/7 fordi du også vil samle søvndata.  Som alltid vet hva du gjør, hvor du er, hvem du snakker med, hva du søker på nettet, og hvor ett selskap systematisk samler disse dataene som er fullstendig utenfor din kontroll, utenfor demokratisk kontroll. Nei, det ble for mye for meg. Ikke det at jeg lever et liv som er så spennende.  Likevel vil jeg ikke overvåkes 24/7. Jeg vet ikke hvilke konsekvenser disse dataene kan få og hvordan de brukes.

Dersom de store selskapene ikke viser mer hensyn til den enkeltes personvern og personopplysninger tror jeg nok flere vil tenke som meg, og styre unna disse nye verktøyene.  Edward Snowden har vist oss at viljen til overvåkning er enorm. Hvordan data kan settes sammen og brukes utenfor kontekst er uendelig, og uforutsigbar.  Eksempelet hvor et fitbit-armbånd ble brukt til å avvise voldtektsanklager er ett slikt eksempel. Nå skal ingen komme med urettmessige voldtektsanklager, det er en alvorlig beskyldning, men hva med forsikringsselskaper som vil ha tilgang på disse datene? Eller arbeidsgivere? Mange har nok friskt i minnet "husreglene" ved Haugerud skole hvor ett av kravene var:
Fritiden må disponeres slik at den ikke går ut over arbeidsinnsats og humør.

Tenk om arbeidsgiver av en eller annen grunn ikke er fornøyd og ber om data fra dine dingser som viser at du ikke har tilbragt din fritid etter arbeidsgivers ønske/forgodtbefinnende?  Hvilke konsekvenser kan dette da få for deg? Ønsker vi et slikt A4-samfunn?

Vi bør nok løfte disse problemstillingene frem og se på hvordan alle disse datane skal forvaltes.  Kunnskap er makt, og aldri har enkeltaktører sittet på mer kunnskap om hver enkelt av oss. Kunnskap og makt er også ansvar - hvem tar dette ansvaret?

Og ja, jeg har fremdeles lyst på en.....


UPDATE:
Kanskje flere som tenker som meg? Apple's Lack of Sales Data Raises Flags About Demand for Watch